mar
Teatertid: Little Shop of Horrors
Bildet er snappet fra Aftenbladet.no
Så gikk jeg, samboeren og broren hennes til teateret for å se storsatsingen «Little Shop of Horrors», teaterstykket som Rogaland Teater var først ut i Europa til å få rettigheter til å spille på scenen utenfor New York – av alle steder. Sist stykket ble spilt i Norge var i 1982.
Alle som var så heldige å vokse opp på herlige 80 og 90-tall har hørt om «Little Shop of Horrors», den sprudlende, fargerike og sukkersøte musikalen fra 1986 med en brillefin Rick Moranis i hovedrollen som den klønete blomsterbutikkmedarbeideren Seymour Krelborn. Butikkens fremtid henger i en tynn tråd da den ikke tiltrekker seg noen som helst kunder, men da Seymour viser frem en mystisk plante han har gjemt nede i kjelleren, strømmer plutselig kundene til da den vekker stor oppmerksomhet. Men planten viser seg å vokse seg til et kjøttetende beist med god apetitt for menneskeblod, og stakkars Seymour blir plantens slave som må kutte fingrene sine slik at planten får sin dose dråper. I tillegg er Seymour håpløst forelsket i butikkmedarbeideren Audrey, ei naiv blondine med tidenes pipestemme. Haken er at hun er sammen med en notorisk og sadistisk tannlege fra helvete som gir henne blåveiser i øst og vest. Men da planten en dag skriker etter menneskekjøtt har Seymour en klar ide hvordan han skal få fjernet tannlegen. Men planten vil ha mer og ting snubler helt ut av proporsjoner.
Alan Menken og Howard Ashman stod for originalversjonen som hadde premiere for første gang i 1982. Stykket var basert på lavbudsjettsfilmen i svart/hvitt fra 1960 med samme navn, men denne var helt uten sangnumre. Da stykket ble en megasuksess lagde Frank Oz spillefilmen i 1986 med som nevnt Rick Moranis og Steve Martin i hovedrollene, og da jeg kun har sett 86-versjonen er det mest naturlig at sammenligningene stod der.
Dette er et fordømt bra teaterstykke og det mest kraftfulle jeg har sett på teaterscenen siden…jeg så rockemusikalen «Rent» for omtrent ti år siden. De to timene stykket varer raser avgårde i et forrykende tempo uten noe som helst dautid imens de herlige og kjente sangene renner som perler på snor som fenger som faen. Temasangen Little Shop of Horrors (Sjappa vår), Downtown (Slummen), I’m your Dentist, (Jeg er en tannlege) og masse mer man husker fra filmen. Man er kanskje skeptisk med tanke på at dette er på norsk og sangene deretter, men oversettelsen er overraskende bra og skuespillerne fremfører det med så mye innlevelse, kjærlighet og energi at man bare må skåle høyt i taket. Her lekes det også med de alle velkjente klisjeene hvor det blant annet parodieres på filmbruken av slow-motion, alt gjort med glimtet i øyet uten det på noen som helst måte føles repeterende.
Rollebesetningen er perfekt og alle fyller rollene sine fullt ut i toppform. Lars Funderud Johannessen som Seymour og Audrey i Marianne Holter’s skikkelse har en glødende kjemi fra start til slutt. Moro er det også når det er flere dialekter ute og går her, og planten snakker selvfølgelig med en passende krassen, sur og hoven Bergens-dialekt, fremført av Erik Røe. Den hysteriske stressa butikksjefen spilles av nordlendingen Øystein Martinsen som banner like høyt og mye som nordlendinger ellers gjør. Fantastisk. Cato Storengen gjør også en artig rolle som den klysete tannlegen fra helvete med et svært heslig ytre som ser ut som en Elvis Presley som nettopp har stått opp fra grava og ville skremt vannet av småbarn mer enn hva julenissen kunne drømt om. Avsky-følelsen kommer klart frem da han entrer scenen på en eplekjekk måte med et glis mot publikum som skriker rasshøl helt til bakerste rad. Han spiller forøvrig også 6 andre biroller. Puh.
Ellers er scenedesignet av svært detaljrikt håndtverk som skaper den rette femtitalls, tegneserieaktige og morbide stemningen. Planten er også stilig gjennomført og det er tydelig at det ble lagt masse arbeid i den.
Alt i alt en skikkelig energisk feel-good opplevelse hvor det bare er å kose seg ihjel, og ikke noe man vil glemme med det første. Har du det samme nostalgiske forholdet til 1986-filmen som meg, samboeren og sannsynligvis de andre 200 publikum i salen (de som var over 20), er dette et teaterbesøk verdt 385 kroner som gir absolutt alt. Du vil ikke vente i nye 27 år på å få med deg dette, tro meg.
Jeg gikk lei av popcorn, potetgull og annet liknende skvip, og bestemte meg for å prøve noe jeg ikke har smakt på ca 50 år: nemlig Bananchips. I avdelingen tørket frukt. Og jeg lurer på hvorfor i hule heite det tok så mange år til jeg tok et knas igjen. Som det sies i Smash-reklamen: Det skal godt gjøres å spise bare én. Det samme gjelder her, og smaken er jo rett og slett himmelsk og jeg får ikke nok! Bananchips er min dop om dagen.
