Look, I can’t even think with these guys playing that music in the place below mine. It’s like they play all day and all night. They don’t quit for a minute. Hell, they don’t even stop to go to the bathroom!

Reno Miller (Abel Ferrara) er en fattig og frustrert maler som bor sammen med sin bifile kjæreste i en trøtt leilighet i New York-slummen omringet av uteliggere, boms og annet oppsop. Reno sliter med å få solgt maleriene sine og har null inntekt mens flere problemer i dagliglivet tærer på ham. Bedre går det ikke når et bråkete punkband med narkoavhengige groupies flytter i etasjen over, spiller natta lang og plager vettet av stakkars Reno. Blokkas bestyrer gjør selvsagt ikke en dritt med saken som kun tenker på pengene. Reno går nå rundt som en tikkende bombe hvor det bare er et spørsmål om tid før han ramler over kanten av fornuft, henter drillen og springer rundt på natta i New York som en villmann og borrer hull i alle mennesker han måtte møte på.

«The Driller Killer» er Abel Ferrara’s første spillefilm som er basert på en av vennene hans som bodde i New York og her spiller han selv hovedrollen som den sterkt ustabile Reno som sklir mer og mer til pur galskap. Ferrara lagde mer kjente filmer i ettertid som «Bad Lieutenant» og «The King of New York» og er kjent for å skildre de mørke sidene av New York. The Driller Killer» er en upolert og gritty trash-exploitation-film laget på helt egne premisser som blander thriller, skrekk og drama. Blandingen er ikke alltid helt vellykket her da Ferrara velger en svært langtekkelig fremdrift med scener som kunne vært kuttet ned flere minutter. Mange scener føles unødvendig som å nevne de mange scenene med punkbandet som ikke hjelper mye på fremdriften hvor man sitter ofte med en følelse av å se på en skikkelig dårlig musikkvideo som varer i en evighet.

Skuespillet er ikke mye å snakke om, men jeg må bøye meg i støvet for Ferrara som gjør en glimrende jobb med rollen sin.  Han er også kjent for sitt høye temperament som skinner klart igjennom her. I enkelte scener er han såpass creepy at man ofte får følelsen av at det er sekundet før det smeller, og hans intense rolleprestasjon som den sinte og misantropiske kunstneren er den eneste grunnen til å se filmen. Flere scener med drillen trekker også opp, men i sin helhet blir dette altfor langtekkelig og svært kjedelig. «The Driller Killer» kan kategoriseres som en elsk/hat-film, men fans av lurvete og seig exploitation med en råtten stemning fra start til slutt  kan kose seg med en del man får se her, men ellers er ikke dette stort å anbefale. Filmen er anmeldt ut ifra Limited Edition-pakken som inneholder kommentarspor av regissøren og noen av de tidligere kortfilmene hans.

Karakter: 4/10

WARNING! This film contains scenes of a gross and disgusting nature and if you’re not disgusted, you should see a shrink!

Det er på tide å bli skitten under neglene og grave litt dypt i Troma-kurven og se hva man skulle finne. Første funn ble «Bloodsucking Freaks», også kjent som «The Incredible Torture Show» før Troma kjøpte opp rettighetene og relanserte den som nettopp «Bloodsucking Freaks» i 1981. Dette er ingen lett film å ha med å gjøre hvor Troma-president Lloyd Kaufman beskriver den best: “Probably the most fucked up film in the Troma library”. Det meste er da allerede sagt, men etter å ha sett filmen under mange innabords flere ganger på sene fuktige  kvelder, er det på tide å si noen ord om denne styggfine og illeluktende grindhousefesten.

Vi befinner oss i en liten luguber teater for godt voksne folk i en av New York’s mørke smug som er kjent for sine sterke realistiske torturshow. Teateret går under det passende navnet Sardu’s Theatre of Macabre som drives av den sprutgale sadisten Sardu (Seamus O’Brien) og hans likesinnede tjenere. Showene går enkelt og greit ut på at en gjeng kvinner tortureres til døde foran publikum med “sjokkeffekter” man ikke har sett maken til. Disse kvinnene er selvfølgelig ufrivillig med på faenskapet som er blitt kidnappet og tvunget til å bli med på showet. Imens publikum applauderer med hakeslep og full begeistring etter forestillingene aner de ikke at disse stakkars kvinnene blir torturert og drept på ordentlig rett foran trynet på dem. Alle lar seg imponere bortsett fra den surmaga kritikeren Tom Maverick som protesterer under en forestilling med å kritisere de dårlige effektene. Vel, han skulle holdt kjeft. For med fare for at denne kritikeren skulle gi teateret dårlig presse, blir han kidnappet av teaterstaben og holdt fanget med lenker i kjelleren. Og før han vet ordet av det blir han en ufrivillig skamslått deltager under en av forestillingene som får sannheten vridd i sårene så det svir. Og lenger  nede i kjelleren har Sardu en haug av nakne kvinner innesperret som har sittet fanget såpass lenge at de har tørnet helt og glemt verdenen utenfor og blitt til ville, kannibalske beist man helst ikke vil komme i nærheten av. Samtidig som unge kvinner i New York forsvinner, deriblant ballerinaen Natasha D’Natalie (Viju Krem) setter den korrupte politimannen John Tucci opp jakten som etterhvert leder til Sardu’s teater.

Joel M. Reed står for både manus og regi av denne mugne sleaze-suppa. Det hele er laget uten noen som helst kompromisser med nakne, ville, hårete kvinner i alle ender, usmakelige torturmetoder med den gale og ultrasadistiske herren i fronten kalt Master Sardu, som nevnt spilt av Seamus O’Brien, den eneste som gjør en minneverdig rolleprestasjon blant amatørene. Verken skuespill, effekter eller  regi er noe å skryte av, men den syke og morbide underholdingsverdien med den konstante råtne stemningen fra  start til slutt og ikke minst det geniale plottet trekker opp som gjør «Bloodsucking Freaks» seerverdig sammen med en blaut pizza og en sixpack mens mans smiler øre til øre av sadistisk fornøyelse og tar en ond latter i kor med Sardu: MOHAHAHAHAH!!! Ved ham i sin side har Sardu sin trofaste negerdverg Ralphus som er like sjuk i huet som sjefen selv som gjerne steiker øyeepler til middag. Med andre ord: det er ikke en eneste person i staben på dette teateret med sunn fornuft i toppetasjen.

Filmen har flust med obskure scener. Den man vil huske mest er utvilsomt den eviglange torturscenen med en av kvinnene som nekter å adlyde Sardu. En sadistisk lege fra helvete binder henne fast til en stol mens hun er helt naken (selvfølgelig), røsker ut alle tennene hennes med en tang, og deretter borrer hull i skallen hennes for å suge ut hjernen hennes med sugerør (!) Deretter blir legen kastet inn i buret sammen de kannibalske kvinnene hvor de river ut innvollene hans i øst og vest og nærmest bader seg med det. Jeg må også nevne at vår venn Sardu liker å bruke rumpa til offerkvinnene som dartbrett, og alle som treffer midt i rumpesprekka får blink. Og man må også regne med å stille seg kliss naken på alle fire slik at Sardu får et brukelig middagsbord. Jøjje. Som du sikkert har skjønt er denne filmen langt mer mørkere, skitnere og spissere i kantene enn de tullefilmene som Troma ellers lager. Og ikke minst sykere. Her tas det null hensyn til publikum og jeg ser for meg hvor grønne folk ble i trynet som vandret inn i kinosalen  og ikke ante hva de egentlig gikk til. Men det hele er også gjort med en stor dose kølsvart morbid humor som sier at man ikke skal ta denne filmen et sekund seriøs. Men dette fungerte ikke for alle.

Filmen skapte stort rabalder da den kom ut på kinoene da folkene i Troma klarte å lure  inn den uklipte versjonen på lerrettet med illegal bruk av Rating-logoen. Feministgruppa Women Against Pornography skapte opprør mot filmen og så det hele med en stor dose forrakt som en kvinnehatende film, og flere av skuespillerne døde under mystiske omstendigheter etter innspillingen. Filmens frontfigur Seamus O’Brien  ble stukket ihjel i sitt hjem av en innbruttstyv året etter innspillingen mens Viju Krem ble skutt i fillebiter under en jaktulykke i Minnesota. Men til tross for denne brutale ettervirkningen ryktes det at Joel M. Reed har planer om å gjøre comeback med en oppfølger. Can hardly wait.

«Bloodsucking Freaks» er selvfølgelig langt ifra noe mesterverk. Dette er lavbudsjettfilm med stor L som lurvete exploitationfilmer flest hvor fokusen ligger på  umenneskelige torturscener som vil gi deg en surere smak i kjeften enn din største fyllekule, med mindre du er like syk i hodet som undertegnede som setter pris på en sleazy og saftig  exploitation-flick i ny og ne.  Men filmen er underholdende og såpass hemningsløs nok for sitt publikum med et artig plott som gjør at denne er verdt å sjekke ut. Men kanskje ikke den rette film å se på første date, for å si det sånn..

Karakter: 6/10

HAHA, filmtrailere er ikke i nærheten så moro i dag som de var før..

Jeg klarer ikke å komme. Det er som å ha sex med et lik!

Rape-revenge som er en subsjanger av exoploitation rakk aldri å bli helt stueren da den ble helt oppbrukt på 70-tallet og forsvant under jorda i lengre tid. Det var sjangeren alle vondmaga filmkritikere elsket å totalslakte så ørene flagret og gjerne deretter brenne filmrullene som sankthansbål. En sjanger man enten elsker eller hater da den ikke vil annet enn å fremprovosere sterke følelser i seeren og vekke avsky med bruk av grafisk vold i form av voldtekt og hevn slik at seeren nærmest føler seg skyldig når man ser det. Andre så på dette som rent verdiløst søppel, mens andre (blant annet undertegnede) smiler av sadistisk fornøyelse da det kommer til hevndelen. Sjangeren var aldri redd for å gni sannheten i såret med å fortelle oss at det finnes for mange voldtektsmenn der ute som fortjener samme behandling som de gir til sine ofre. En fin oppfordring til undertykte kvinner som er redd for å ikke vise muskler og slå sadistene tilbake så det svir, for å si det slik.

De fleste inngrodde i sjangeren kjenner oppskriften utenat, men for de uvitende: Et hunkjønn blir voldtatt av en gjeng kåte møkkamenn, gjerne gjentatte ganger og merker henne for livet. Hunkjønnet våkner deretter som en hevnlysten drapsmaskin og setter i gang med sin jakt for å drepe drittsekkene en etter en på brutale vis. Noe mer komplisert  formel enn det er det ikke. Ikke en sjanger for tørre filmsnobbere, med andre ord..

For litt kjapp historikk startet det hele spetakelet med Ingmar Bergman’s «Jungfrukällan» fra 1960 som tok for seg nysjangeren som Wes Craven lot seg inspirere av noen år etter og lagde den banebrytende «The Last House on the Left» som ble bannlyst i England i 30 år. Så fikk vi  «Thriller – en grym film» fra Sverige som brøt grensene enda lengre med autentiske hardcorescener, «I Spit on Your Grave » og Ruggero Deodato’s semioppfølger til The Last House med «The House on the Edge of the Park», for å nevne noen. På 2000-tallet prøvde Quentin Tarantino å gjennopplive sjangeren med «Kill Bill» hvor han blant annet hentet sin inspirasjon fra «Thriller – en grym film», men ellers har sjangeren ligget i undergrunnen hvis vi skal se bort fra den nylige remaken av «The Last House on the Left». Så sent som i 2009 fikk altså lillenorge sin aller første og vaskeekte film i sjangeren med tittelen «Hora», skrevet og regissert av den 27-årige ildsjelen Reinert Kiil fra Hammerfest. En like stor begivenhet  i norge som da Tommy Wirkola slo til og overrasket med landets første Zombiefilm  «Død Snø» i fjor. Det begynner jammen å komme seg med skrekkruller i det ellers konservative og knasktørre filmnorge, og det er bare å skåle høyt for. Mer av dette, takk!

Så til filmen: Den unge forfatteren Rikke drar til sin avdøde mors hytte på en liten plass på landet som heter Dokka. Her skal hun være helt for seg selv for å samle inspirasjon til sin nye bok. Men hun får lite gjort da en sikring er gått og hun er uten strøm til laptopen sin. Hun ringer en elektriker, noe hun ikke skulle ha gjort. Elektrikeren viser seg å være en kjenning fra Rikke’s barndom som har vokst opp til å bli en skikkelig syk og samvittighetsløs jævel med all mangel av sunn fornuft. Sammen med sine to kamerater, en dansking og en tilbakestående stakkar som ikke vet bedre, bestemmer de seg en dag for å buse inn i hytta hennes og gruppevoldta henne. Etter grusomheten får hun innrisset Hora i panna og er deretter merket for livet. Hva som skjer deretter har du vel skjønt for lenge siden: hun tar en herlig hevn hvor ingenting lenger er hellig, og ingen bør komme i Rikke’s vei for å knerte mannesvina.

For å være tro mot sjangeren er filmen spilt inn kjapt og billig med lite ressurser. Helt fra de første sekundene ser vi at «Hora» ligger på et svært beskjedent budsjett. Vi snakker kun om 200.000 norske kroner som regissør Kiil brukte to år på å spare, pluss at han måtte låne 100.000 ekstra for å få skutt ferdig de siste opptakene. Det starter med en scene i mørket med et uklart bilde hvor to stakkars jenter blir drept og voldtatt i deres egen blodpøl som viser oss rett på sak om hvilken hissig film vi har med å gjøre.   Filmens mørke scener lider en del av budsjettet med en lysetting som sliter, men heldigvis foregår resten av filmen hovedsaklig i dagslys hvor den gjør seg bra blant det norske rødnakkmiljøet. Og med en innspillingstid på 10 dager filmet på DV, som er en latterlig kort periode på å spille inn en langfilm, kan skepsisen fort få utløp, men jeg må faktisk bøye meg i støvet og si meg både overrasket og imponert over ferdigresultatet. Selv om filmen er svært treg i sin oppbygging med lange tagninger i ren 70-talls stil, imponerer regissør Kiil med flott fotoarbeid, kreativt kameraføring og spennende bruk av perspektiv og vinkler, og en kjørescene hvor kamera er plassert mot forhjulet mens bilen raser mot riksveien som fikk meg til å tenke på «The Hitcher». Kult. Den obligatoriske voldtekstcenen har Kiil fått til veldig bra og er svært tunge saker som røsker skikkelig kombinert med en passende og forstyrrende lydspor.

Filmen har fått masse svi og pepper på grunn av brutale etterligninger av filmer som «I Spit On Your Grave» og «Thriller – en grym film». Jo, likhetene er nesten som to dråper vann, spesielt når det gjelder «I Spit On Your Grave», og mange har skreket plagiat og slaktet filmen i øst og vest, men «Hora» er mer hyllest til sjangeren spekket med to håndfulle referanser fra ukjente filmruller til mer kjente filmer som «Planet Terror». Vi må jo aldri glemme at Quentin Tarantino gjør dette selv støtt og stadig som er en av klodens mest respektable filmskapere. «Fritt Vilt» hentet også sin dose inspirasjon av «The Shining» mens «Fritt Vilt II» ikke var så veldig ulik «Halloween II». Så man kan kalle Hora en film laget av en fan av sjangeren til fansen laget av ren lidenskap og kjærlighet for sjangeren. Resultatet er et kompromissløst lekeprodukt som har sine gode stunder og sure oppstøt som kunne vært forbigått. Noen gags blir litt for tåpelig og kan til tider frontkollidere skikkelig med den seriøse stemningen filmen ellers får fint frem. Jeg tenker spesielt på sekvensen med manglende filmrull som Kiil åpenbart har hentet fra «Planet Terror». I Hora henger ikke dette på grep i det hele tatt og blir kun tåpelig og frykterlig malplassert. Filmen skifter også fra farger til svart/hvitt, noe som ikke har noen som helst effekt for historien, men det er mulig det er det er en referanse til «Jungfrukällan» siden den er i svart/hvitt, fra alt jeg vet.

Skuespillet er fremført av amatører, men de gjør så godt de kan at det blir akseptabelt. De som gjør den beste innsatsen er hovedrolleinnehaver Isabel Vibe som voldtektsoffer Rikke og han som spiller retarden (sorry, jeg har ikke navnet på ham i farten). Kiil hadde problemer med å finne riktig skuespiller i Rikke-rollen da han ville ha ei skuespiller som var komfortabel med å være naken foran kamera. Flere kvinner fra pornobransjen ristet på hodet og mente rollen var nedtrykkende, men da han fant pornostjernen Isabel Vibe (som nå har trukket seg fra bransjen) var hun veldig klar for rollen. Hun utfyller den såpass bra at det hadde vært umulig å se for seg ei annen norsk skuespillerinne i denne rollen, og har mange scener som er verdt filmen alene. Slettes ikke verst for ei debutant i en slik krevende rolle, får man si. Men jeg skulle ønske at skuespillerne kunne snakke litt mer tydelig, eller lydsporet kunne vært mer skjerpet. Ved unntak av Isabel som snakker tydelig nok med sin østlandskrøst, høres det mer ut som mumlig på mange områder. En snakker i tillegg dansk men som like greit kunne vært gresk, men heldigvis får man velge undertekster på DVD’ens hovedmeny. Ellers gjør skuespillerne en fin jobb når det kommer til kroppspråk og ansiktsutrykk. Man ser tydelig hvem som er de slemme svina her.

«Hora» ender opp som et lite friskt pust i filmnorge og vi får håpe det kommer flere slike norske filmer. Reinert Kiil skal også ha all den kudos han kan få for å ta initiativet og gå den tunge og lange veien for å realisere drømmen og nå målet med å lage en slik film. I følge intervjuet i bookleten som følger med DVD’en hadde han verken noen DVD-utgivelse eller kinovisning i planene, han ville bare følge den store lidenskapen sin og lage filmen, som det står all respekt for.  La oss håpe at «Hora» åpner dørene for flere unge norske filmskapere som drømmer om å lage tilsvarende filmer og vise at det faktisk går an hvis man har mot og viljestyrke nok. Det skal bli spennende å se hva Kiil’s neste filmprosjekt blir og ifølge Triviaen på DVD’en er «Hora» starten på en trilogi hvor neste film skal ta for seg  slashoramaen fra 80-tallet og siste del avslutte med kannibalisme. Kan vi vente oss en norsk «Cannibal Holocaust»? Man får bare vente i spenning.

Jeg virker kanskje litt for positiv til denne filmen, men dette er langt i fra perfekt med mye hull og en del logiske brister i seg som kan framkalle litt ufrivillig komikk og scener som ikke alltid flyter helt bra, spesielt de uklare mørkescenene som filmen hadde klart seg veldig bra uten. Men filmen er først og fremst underholdende og mer enn det skal du ikke forvente når du legger «Hora» inn i DVD-spilleren. Er man fan av sjangeren har filmen alle ingrediensene som skal til for å tilfredstille deg. Ta filmen for det den er og kos deg.

Karakter: 6/10

(Opprinnelig publisert på skrekkmania.com som har passert over 100 anmeldelser)

You brought them into this world. Now … They will take you out.

Barn som oppfører seg som onde og morderiske djevler har blitt en større trend den siste tiden i kjølevannet av «The Bad Seed» fra 1963 som startet det hele. Unger som viser seg å være tvers igjennom onde helt fra fødselen av med utspekulerte metoder for å ta livet av sine nærmeste helt sånn uten videre. Og barna i «The Children» er selvsagt onde, men spesielt oppfinnsomme og utspekulerte er de ikke, og handlingen dessverre likeså.

Det er jul og to søstre feirer høytiden i en stor villa ved skogen sammen med familien og ungene sine. Alt er så langt fryd og gammen, men det tar ikke lange tiden før ungene begynner å oppføre seg svært merkelig. Foreldrene tror det er influensaen som har tatt dem da de begynner å skrike endeløst en dag ved middagsbordet og oppføre seg langt verre. Men så går det fryktelig galt da den ene familiefaren får en brutal og blodig død da han skal more seg med kjelken sammen med ungene som ender opp med en krasj og spiddet hode. Deretter kommer man til spørsmålet om det var et stygt uhell, eller om det var barna som stod bak dødsfallet.

Denne britiske grøsseren starter greit med at vi blir introdusert for karakterene som vi har sett før. Men det dabber drastisk av  da det første drapet finner sted og vi sitter igjen med en svært rotete og lite troverdig handling som aldri blir en smule skummel med en helt fraværende spenningskurve og  intensitet . Jeg skal ikke avsløre noe, men dette er noe av det mest idiotiske og fjompete pølsevevet  jeg har sett.

Regien er ikke det verste. Sterke og kontrastfylte farger utmerker blodsølet i snøen og det kalde skogslandskapet men stemningen mangler når det gjelder. Skuespillerne gjør også en brukbar jobb med sitt, og ungene, som ikke kan være mer enn fem/seks år, skal ha kudos for innsatsen sin hvis de var såpass unge at de ikke ante hva slags roller de egentlig spilte. Men dessverre mangler resten av rollefigurene utviklingen som skal til for å bry seg og man sitter deretter med en helt likegyldig innstilling hele fjøla igjennom og håper filmen skal bli ferdig snart.

Ellers er det fint lite å si om «The Children». Det er ganske-rett-frem fortalt uten noe som helst nytt under solen som  ikke gidder å ty til det lille ekstra for at denne skal skille seg ut i mengden og bli husket en stund. Slutten skjønte jeg absolutt ingen ting av, men hvis det var en twist man fikk der så er det den mest uklare og rotete twisten jeg har vært vitne til så langt. Resultatet er rett og slett svært forglemmelige og uspennende saker som havner rett i fort sett/fort glemt-hylla. Skipp denne og se heller «Orphan» som har det meste denne mangler..

Karakter: 4/10

(Denne anmeldelsen er opprinnelig publisert på skrekkmania.com)

Den stakkars unge og vakre Alex (Monica Bellucci) blir brutalt voldtatt en natt i en trang tunnel etter en fest  av en klin gal sadist. Dette setter straks kjæresten hans, Marcus (Vincent Cassel), rett på sporet av gjerningsmannen for å få sin hevn.

«Irréversible» er en film jeg har vært nysgjerrig på å se i en del år nå, men skuffelsen var enorm. Denne er omtalt som en meget kontroversiell, brutal, provoserende, og kvalm sak som setter sitt publikum på prøve hva magen tåler og deres lengde på smerteterskel, men denne franske rape-revenge-filmen feiler grovt på de fleste plan, med mindre man er helt nybegynner i sjangeren og ikke har sett mye. En av grunnene til at denne faller helt mageplask er at Gaspar Noé er en talentløs regissør som skyggelegger det hele med en fullstendig rotete og rent irriterende kameraføring som likner på noe man ser fra en karusell for å dekke alle svakheter i inkompetansen sin – og  ikke minst at filmen faktisk er en stygg rip-off og direkte plagiat av Christopher Nolan’s «Memento» som kom to år tidligere, noe som gjør meg milevis langt mer provosert og forbanna enn volden som vi får servert her. I likhet med «Memento» er handlingen fortalt bakvendt med at filmen starter hvor den slutter og slutter hvor den starter, og hvis ikke det var ille nok, har filmen klin lik “twist” som i «Memento».

«Irréversible» blir skrytt opp i skyene og omtalt som en av de mest voldelige filmene noensinne. Eh…QUE? Bortsett fra den omdiskuterte voldtektscenen som varer i hele ti minutter, som er guffen og ille nok å se på, er det ikke mye vold her i det hele tatt, og jeg skjønner ikke hva folk helt sikter til her når det kommer til denne grusomme volden alle snakker om, bortsett fra det lille vi får se i starten på homoklubben og den nevnte voldtektscenen. Skuespiller Monica Bellucci spiller den stakkars offerrollen sin med stor troverdighet så det holder, men det redder langt ifra filmen i sin helhet med det den prøver å banke inni trynet til publikum. Jeg setter alltid pris på en god og grimm rape-revenge-film, og franskmennene er jo kjente for å ikke spare på kruttet når det gjelder ekstremiteter på film, men dette er nemlig noe av det mest tammeste og uengasjerende pisset jeg har vært vitne til hvor nerven klippes vekk like fort som navlestrengen til en nyfødt baby. Dette er rett og slett gørr kjedelig og mangler alt som heter stil og spenningskurve. Om denne vinglete kameraføringen, som er til å bli båtsyk av, er et forsøk på å være “artistic” er det like mye kunst for meg å se noen som har klint avføringen sin utover lerettet og kalt det for kunst. Jeg klarer heller ikke å sympatisere med denne Marcus når han springer full og dopa på kokain rundt som en psykopat i nattmørket og truer med å drepe gud og hvermann han treffer på gata hvis de ikke gir han et spor hvor denne voldtektsmannen befinner seg. Nei, nei, nei, gå hjem og legg deg, din tulling.

Ikke la hypen av denne filmen la deg lure, for dette er kort oppsumert tvers igjennom dritt og bortkastet tid. Men joda, jeg skjønner det store poenget her: vold er ikke en kul greie og alle publikum som sitter og sikler og storkoser seg under  voldtektscener burde heller vurdere sitt eget liv og servere seg en kule mellom øynene. Men dette budskapet har kommet så mye bedre frem i andre filmruller, deriblant «Cannibal Holocaust», «American History X», «Thriller – en grym film», «Lilja 4-Ever» og den nyere «Martyrs», for å nevne noen. Deretter ender denne tamme plagiatmøkka  for meg rett i glemmeboken. À deux balles!

Karakter: 2/10

(Denne anmeldelsen er opprinnelig publisert på skrekkmania.com)

Deilige Amazon har i fleng. Lekker papirkvalitet på de også i alle slags størrelser.

Don’t call me dumb! I may not be the smartest person in the world, but I’m not stupid. I just act that way sometimes to get people to like me, thats all …

Året er 1996 og stedet er Texas. Det er kveld og en gjeng sutrete tenåringer er på vei hjem fra skoleball, eller “Prom Night” som det kalles. De kjører inn i skauen hvor de kolliderer med en annen bil. Personen i den andre bilen besvimer og ungdommene drar til fots for å finne hjelp. De kommer straks til et hus hvor den kannibalske familien til Leatherface befinner seg, og en ny Texas-massakre er like om hjørnet.

Den fjerde og siste filmen i den ganske så rotete og usammenhengende serien om Leatherface og co.  før det gikk over til remake og prequel er denne gang skrevet og regissert av Kim Henkel, som også bidro med manusskrivingen til den første filmen fra 1974. Dessverre verken skriver eller regisserer han med noe som helst suksess, for dette er et skranglete, tilbakestående og kaotisk makkverk av dimensjoner hvor bunnpunktet definitivt er nådd for denne stakkars filmserien.

Selv om dette er den fjerde Texas-filmen ville Kim Henkel at dette skulle være den opprinnelige oppfølgeren til originalen hvor handlingen skulle skje rett etter hendelsene i den første filmen. Merkelig med tanke på at handlingen utspiller seg i 1996. Men akkurat det er ikke stort å bry seg  om da plotthullene, feilene og inkompetansen til denne kaotiske produksjonen står i kø. Filmen virker også mer som en nyinnspilling siden handlingsforløpet er klin likt med det vi så i originalen, bare vanvittig dårlig utført.

Hva ideen til denne filmen var, kan man spørre seg om, for det er null nytt å hente her. Og filmen er rett og slett møkk kjedelig med talentløst og uinspirerende regi,  manus som virker å være notert på håndflaten underveis med fullstendig pappfiguraktige og anonyme karakterer med så latterlig dårlige replikker at jeg bare må sitere:

- There’s no place to turn around… there’s never any place to turn around! This sucks! Assholes don’t know how to make roads…
-Look, guys need sex. It’s bad for you if you get all worked up and then not get it, you can get “prostrate” cancer. Is that what you want?
- Welcome… to myyyyy world!

Skuespillet er elendig og de fleste mangler både innlevelse og troverdighet, men man kan jo også skylde på det uinspirerte og slappe manuset som stinker bajs hele fjøla igjennom og en regissør som overhodet ikke aner hva han driver med. En ung Renée Zellweger som screamqueen og Matthew McConaughey som den gale “hitchhiker” har ingenting å komme med i rollene sine og at disse to etterhvert ble stjerner i Hollywood er utenfor min fattegrense. I rollen som Leatherface finner vi Robert Jacks som setter den siste spikeren i kisten for denne stakkars karakteren. Sminken hans ser heller ikke en smule troverdig ut og scenene hvor han kler seg ut som en tøysete transvestitt gjør ikke annet enn å vise forakt for sitt publikum. Seriøst. Om Henkel prøver å være morsom her får bli et ubesvart spørsmål, men det er kun totalt mislykket og ender kun opp som en flau og dårlig parodi på seg selv rett i kloakken. Om ikke dette var nok får vi også den sjokkerende avsløringen om at det var familien til Leaterface som drepte John F. Kennedy, som setter logikken enda mer på plass. Musikken er også helt feil og stemningsdrepende fra start til slutt, og det hjelper fint lite at Henkel prøver å kopiere kjente elementer fra originalen som overhodet ikke fungerer her. Ikke rart dette ble hans første og siste film når man ser det grusomme resultatet med egne øyne som man nesten vil vaske med såpe etterpå. Filmen lå også en periode på IMDb’s bottom 100-liste, som burde si sitt. Vel fortjent, også.

Det er ikke en eneste positiv ting å si om denne filmen. Det er en voldtatt møkkafilm i alle ledd fra start til slutt som heller ikke blir så dårlig at det blir bra, og ikke annet enn en sørgelig slutt på den ganske haltende Texas-serien. Man kan like gjerne hoppe over denne sure gjørma og heller se nyinnspillingen fra 2003 som blir et mesterverk i forskjell.

Karakter: 1/10

(Denne anmeldelsen er opprinnelig publisert på skrekkmania.com)

…you won’t be coming home!

Søskenparet Angela og Ricky skal tilbringe sommeren på leiren Camp Arawak, et besøk som snart går ille for seg. Angela er stille og sjenert som ikke snakker eller kommuniserer med noen, helt til hun møter en av de hyggeligere guttene på sommerleiren og forelsker seg. En av leirens primadonnaer blir da sjalu på Angela da hun finner en gutt å kysse med og blir deretter leirens mobbeoffer. Samtidig begynner folk å utsettes for dødsulykker som likner mer på drap, men for å unngå dårlig presse for leiren, vil den stressa leirsjefen Mel at det skal publiseres som uhell. Men da disse dødsfallene bare fortsetter, innser Mel og resten av staben at det er en morder på frifot som tydeligvis ikke er så glad i de som befinner seg på leiren.

Og noe mer bør egentlig ikke sies om denne ukjente, lille slasheren fra 80-tallet. Dette er den type film man bør vite lite om på forhånd før man ser den, og har det lille ekstra som gjør at denne filmen skiller seg glatt ut fra de andre slasherne som spydde ut på sjangerens storhetstid. Dette er faktisk en svært overraskende skummel liten satan man aldri vil glemme, tro meg.

For å se på «Sleepaway Camp» med kritiske øyne, er det ikke alt som er på topp her. Regien til Robert Hiltzik, som også står for manuset, er litt i det anonyme laget, skuespillet er fra greit til amatørnivå, mens musikken ikke er det verste. Og man klarer selvsagt ikke å la være å humre av de forferdelige, utdaterte shortsene og klærne disse tenåringene sprader rundt med på leiren, som blir filmens store og ufrivillige comic relief. I sin helhet er filmen en ren middelmådig slasher og grei underholdning med svært kreative drapsscener med gode effekter, spesielt den med vepsebolet som er min favoritt. Filmen har likhetstrekkene til de fleste slasherne fra 80-tallet, deriblant «Friday the 13th» som kom tre år tidligere, men for at denne ikke havner rett i glemmeboken eller virker som en dårlig kopi av sine sjangerbrødre, har den en scene og en velplassert twist som er såpass hårreisende creepy at den er verdt filmen alene. Undertegnede hadde faktisk problemer å sove flere netter etter første møte, noe som skal veldig mye til, og etter flere gjensyn går det like kaldt nedover ryggen min når klimakset inntreffer. Jeg blir nesten fristet til å gi filmen en soleklar tier bare på grunn av slutten, men skal man dømme ved å se helheten, blir det en fin syver. Er du ute etter en underholdende og skummel slasher, så sjekk ut denne!

Karakter: 7/10

(Denne anmeldelsen er opprinnelig publisert på skrekkmania.com)

1. Avatar
2. Død Snø
3. Drag Me to Hell (Anmeldelse)
4. District 9
5. Orphan (Anmeldelse)