Don’t call me dumb! I may not be the smartest person in the world, but I’m not stupid. I just act that way sometimes to get people to like me, thats all …

Året er 1996 og stedet er Texas. Det er kveld og en gjeng sutrete tenåringer er på vei hjem fra skoleball, eller “Prom Night” som det kalles. De kjører inn i skauen hvor de kolliderer med en annen bil. Personen i den andre bilen besvimer og ungdommene drar til fots for å finne hjelp. De kommer straks til et hus hvor den kannibalske familien til Leatherface befinner seg, og en ny Texas-massakre er like om hjørnet.

Den fjerde og siste filmen i den ganske så rotete og usammenhengende serien om Leatherface og co.  før det gikk over til remake og prequel er denne gang skrevet og regissert av Kim Henkel, som også bidro med manusskrivingen til den første filmen fra 1974. Dessverre verken skriver eller regisserer han med noe som helst suksess, for dette er et skranglete, tilbakestående og kaotisk makkverk av dimensjoner hvor bunnpunktet definitivt er nådd for denne stakkars filmserien.

Selv om dette er den fjerde Texas-filmen ville Kim Henkel at dette skulle være den opprinnelige oppfølgeren til originalen hvor handlingen skulle skje rett etter hendelsene i den første filmen. Merkelig med tanke på at handlingen utspiller seg i 1996. Men akkurat det er ikke stort å bry seg  om da plotthullene, feilene og inkompetansen til denne kaotiske produksjonen står i kø. Filmen virker også mer som en nyinnspilling siden handlingsforløpet er klin likt med det vi så i originalen, bare vanvittig dårlig utført.

Hva ideen til denne filmen var, kan man spørre seg om, for det er null nytt å hente her. Og filmen er rett og slett møkk kjedelig med talentløst og uinspirerende regi,  manus som virker å være notert på håndflaten underveis med fullstendig pappfiguraktige og anonyme karakterer med så latterlig dårlige replikker at jeg bare må sitere:

- There’s no place to turn around… there’s never any place to turn around! This sucks! Assholes don’t know how to make roads…
-Look, guys need sex. It’s bad for you if you get all worked up and then not get it, you can get “prostrate” cancer. Is that what you want?
- Welcome… to myyyyy world!

Skuespillet er elendig og de fleste mangler både innlevelse og troverdighet, men man kan jo også skylde på det uinspirerte og slappe manuset som stinker bajs hele fjøla igjennom og en regissør som overhodet ikke aner hva han driver med. En ung Renée Zellweger som screamqueen og Matthew McConaughey som den gale “hitchhiker” har ingenting å komme med i rollene sine og at disse to etterhvert ble stjerner i Hollywood er utenfor min fattegrense. I rollen som Leatherface finner vi Robert Jacks som setter den siste spikeren i kisten for denne stakkars karakteren. Sminken hans ser heller ikke en smule troverdig ut og scenene hvor han kler seg ut som en tøysete transvestitt gjør ikke annet enn å vise forakt for sitt publikum. Seriøst. Om Henkel prøver å være morsom her får bli et ubesvart spørsmål, men det er kun totalt mislykket og ender kun opp som en flau og dårlig parodi på seg selv rett i kloakken. Om ikke dette var nok får vi også den sjokkerende avsløringen om at det var familien til Leaterface som drepte John F. Kennedy, som setter logikken enda mer på plass. Musikken er også helt feil og stemningsdrepende fra start til slutt, og det hjelper fint lite at Henkel prøver å kopiere kjente elementer fra originalen som overhodet ikke fungerer her. Ikke rart dette ble hans første og siste film når man ser det grusomme resultatet med egne øyne som man nesten vil vaske med såpe etterpå. Filmen lå også en periode på IMDb’s bottom 100-liste, som burde si sitt. Vel fortjent, også.

Det er ikke en eneste positiv ting å si om denne filmen. Det er en voldtatt møkkafilm i alle ledd fra start til slutt som heller ikke blir så dårlig at det blir bra, og ikke annet enn en sørgelig slutt på den ganske haltende Texas-serien. Man kan like gjerne hoppe over denne sure gjørma og heller se nyinnspillingen fra 2003 som blir et mesterverk i forskjell.

Karakter: 1/10

(Denne anmeldelsen er opprinnelig publisert på skrekkmania.com)