Til dere som ikke fikk skaffet Lys over Jessej på Oslo Comics Expo sist helg, kan albumet nå bestilles fra Kelpies nye nettbutikk. Albumet kan også skaffes hos Outland i Oslo, og  Seriebutikken i Sarpsborg.

Jeg blir også glad for tilbakemeldinger, enten det skulle være i kommentarfeltet eller på mail

Fra i morgen av er jeg aktuell med et nytt seriealbum. Tittelen er “Tomtes Sorte Sider, Album 4: Lys over Jessej”, som er laget i samarbeid med Tommy Kvarsvik og Arne Bye. Arne hadde ideen, Tommy skrev manus, jeg stod for tegnedelen, og Kelpie Forlag står for utgivelsen.

Albumet er på 36 sider, A4-format, fargeomslag, svart/hvitt innhold, forord, utgitt med støtte av Norsk Kulturråd og er den største Kelpie-utgivelsen så langt. Prisen er på 50,-

Mer info om albumet og innholdet kan leses på Kelpies hjemmesider.

Albumet selges i første omgang på Oslo Comics Expo i morgen hvor Kelpie vil være til stede med standbord. Til de som ikke får muligheten å skaffe det på OCX, blir albumet lagt ut for salg hos Kelpies nettbutikk neste uke.

På starten av 90-tallet ga undergrunnstegneren Mike Diana ut en fanzine kalt Boiled Angel. Innholdet var alt annet enn koselig, og Mike endte opp, på grunn av Boiled Angel,  med å sitte tre dager i fengsel, og er den første serietegneren i amerikas historie  som ble fengslet på grunn av en “støtende” tegneserie. Han ble prøveløslatt på tre år, men måtte betale 3000 daler i bot, holde en viss avstand fra mindreårige, gå til psykiater,  og fikk ikke engang tegne noe som helst støtende kunst i sitt eget hjem, ikke engang for seg selv. Jøjje… Hele historien får du i denne minidokuen:

For tiden er det Angry Drunk Graphics som utgir fanzinene hans.

Tekst: Mike Richardson / Tegning: Todd Herman / 112 sider

Den unge damen Megan Walters våkner innesperret etter bevisstløshet i et stort mørkt rom i et hus i ingenmannsland. Hun blør fra nakken, har null hukommelse om hvordan hun ble ført til huset, og hvor såret i nakken kommer fra. Hva skjedde? Hvorfor er hun der? Nei, si det. Men da hun klarer å se igjennom nøkkelhullet og får et uventet glimt av “kidnapperen”, starter terroren for alvor.

Noe mer enn det burde ikke sies, da man bør vite så  lite som mulig om historien på forhånd. Historien fortelles på en svært filmatisk måte hvor flere sider nærmest ser ut som storyboards, som kler det hele godt. Todd Herman har en delikat og livlig strek som for min del var lett å like hvor følelser og redsel kommer godt fram, farge og skyggelegging er flott gjennomført, og manuset til Mike Richardson flyter bra hvor replikkene  alltid føles troverdige. Med sine 112 sider er Cut også lettlest som fokuserer mer på stemninger enn bobler med unødvendig mye tekst, og jeg har ingen problemer med å anbefale denne videre til de som liker grøss.

Kan skaffes hos Amazon.

Jeg gikk lei av popcorn, potetgull og annet liknende skvip, og bestemte meg for å prøve noe jeg ikke har smakt på ca 50 år: nemlig Bananchips. I avdelingen tørket frukt. Og jeg lurer på hvorfor i hule heite det tok så mange år til jeg tok et knas igjen. Som det sies i Smash-reklamen: Det skal godt gjøres å spise bare én. Det samme gjelder her, og smaken er jo rett og slett himmelsk og jeg får ikke nok! Bananchips er min dop om dagen.

Så neste gang du er i butikken: Se etter Bananchips!

Jeg har jo sett Stroszek et x antall ganger nå, så kanskje det er på tide med en liten omtale?

Bruno Stroszek (Bruno S.) er en alkoholisert og småforvirret gate-musikant som akkurat har slippet ut av fengselet. Han bor sammen med en gammel skrullete gubbe, Scheitz, og den prostituerte Eva, og sliter med det meste. Han er nesten helt venneløs og er ikke blant dem som er oppvokst med mors kjøttkaker. For å få dagene til å gå tar han med seg sitt trekkspill for å fylle Berlins tunge og nitriste bakgårder med litt musikk og skranglete vokal, men det gjør ikke hverdagene spesielt lysere. Bruno blir daglig forfulgt og terrorisert av Eva’s halliker fra helvete som også påfører Eva nye blåveiser i øst og vest. En dag innser de at nok er nok og at det er på tide å komme seg vekk og starte en ny frisk og et bedre liv. Og derfor har vi Amerika hvor gatene er laget av gull, hvor alle kan bli rik og alles drømmer går i oppfyllelse.

Eller kanskje ikke… Men det er hvertfall det Bruno, Eva og den gamle gubben tror, uvitende og desperate nok som de er.

De pakker koffertene og flytter til Wisconsin hvor Scheitz visstnok har en fjern familie. De blir mottatt med åpne armer og får til og med en egen svær bobil. Bruno får jobb på det lokale verkstedet mens Eva får jobb som servetrise. Scheitz, derimot, er så gammel og tullete at han surrer rundt og tror alle amerikanerne forstår tysk. Men uansett: Livet er mye bedre enn det var  i Tyskland. Inntil videre.

Sakte, men sikkert begynner ting å gå til helvete for  Bruno og co i alle retninger og får erfare at Amerika nødvendigvis ikke er så mye bedre enn andre steder, og at veien av gull egentlig er like sørpete som hjemme i Tyskland som ikke fører godt noen steder.

Stroszek (1977) er en av mine absolutte Werner Herzog-filmer-favoritter, kanskje hans mest tidløse filmer, og en perfekt blanding av fiksjon og dokumentar. Det handler om å komme seg vekk fra elendighet, finne sin plass i samfunnet, det lykkelige liv, men uansett hvor langt  man rømmer, vil man alltid være omgitt av egoisme og  rasshøler, noe i samme gate som Lukas Moodysson’s Lilja 4-ever.

Hva som gjør dette til en av mine favoritter, kan jeg ikke sette helt fingeren på, men jeg får både den gode og triste følelsen av filmen, som Herzog-filmer flest. Den har sine lyse og mørke sider med optimisme og drømmer som til livet til folk flest, men som smadres med brutal  virkelighet. Filmen har begge føtter plantet i jorda som ikke er redd for å være ærlig og fortelle sannheten, og  Herzog’s håndholdte og dokumentariske registil er perfekt for filmen. Og skuespiller Bruno S. er perfekt i tittelrollen. Han ser overhodet ikke ut som en typisk skuespiller, men som en tilfeldig fyr på gata med gylfen oppe som er blitt plassert foran kamera, som også setter mer realisme i det hele. Og realisme er nøkkelordet i filmen. Han er 100 % seg selv i rollen,  og hvordan det har seg, er en lang og trist historie. Werner Herzog forklarer det aller meste om den vanskelige  fyren, samarbeidet og innspillingen i det utfyllende kommentarsporet på DVD’en som er like underholdende som filmen selv. Bruno S. spilte kun i to filmer hvor han også hadde hovedrollen, denne og The Enigma of Kaspar Hauser hvor Bruno og Herzog tok et nytt samarbeid.

Stroszek finnes lett tilgjengelig på den flotte Herzog-boksen sammen med Even Dwarfs Started Small, Fata Morgana, Heart of Glass og The Enigma of Kaspar Hauser på play for £12.99. Ikke noe å utsette.

Jeg Twitret denne videoen tidligere, men dette er så fantastisk absurd at jeg bare må videreføre den her.

I følge infoen på YouTube er dette gamle opptak fra et dating-byrå som ble tatt opp på 80-tallet hvor en gjeng single, middelaldrende menn gjør sitt for å gjøre et fint inntrykk på sine fremtidige koner. Og her er det masse bra sitatverdige saker til å le høyt og lenge av. Dette er pur gull.

Min favoritt er:

- And what are you looking for in a woman?
- I’m sick of playing in the field, and I don’t need to date everything that moves.

• Nuff said.

Skisse fra nok en serie jeg sysler med for tiden. Hånden ligger ikke på runkesiden, for å si det sånn..