mar
Filmtid: Bloodsucking Freaks (1976)
WARNING! This film contains scenes of a gross and disgusting nature and if you’re not disgusted, you should see a shrink!
Det er på tide å bli skitten under neglene og grave litt dypt i Troma-kurven og se hva man skulle finne. Første funn ble «Bloodsucking Freaks», også kjent som «The Incredible Torture Show» før Troma kjøpte opp rettighetene og relanserte den som nettopp «Bloodsucking Freaks» i 1981. Dette er ingen lett film å ha med å gjøre hvor Troma-president Lloyd Kaufman beskriver den best: “Probably the most fucked up film in the Troma library”. Det meste er da allerede sagt, men etter å ha sett filmen under mange innabords flere ganger på sene fuktige kvelder, er det på tide å si noen ord om denne styggfine og illeluktende grindhousefesten.
Vi befinner oss i en liten luguber teater for godt voksne folk i en av New York’s mørke smug som er kjent for sine sterke realistiske torturshow. Teateret går under det passende navnet Sardu’s Theatre of Macabre som drives av den sprutgale sadisten Sardu (Seamus O’Brien) og hans likesinnede tjenere. Showene går enkelt og greit ut på at en gjeng kvinner tortureres til døde foran publikum med “sjokkeffekter” man ikke har sett maken til. Disse kvinnene er selvfølgelig ufrivillig med på faenskapet som er blitt kidnappet og tvunget til å bli med på showet. Imens publikum applauderer med hakeslep og full begeistring etter forestillingene aner de ikke at disse stakkars kvinnene blir torturert og drept på ordentlig rett foran trynet på dem. Alle lar seg imponere bortsett fra den surmaga kritikeren Tom Maverick som protesterer under en forestilling med å kritisere de dårlige effektene. Vel, han skulle holdt kjeft. For med fare for at denne kritikeren skulle gi teateret dårlig presse, blir han kidnappet av teaterstaben og holdt fanget med lenker i kjelleren. Og før han vet ordet av det blir han en ufrivillig skamslått deltager under en av forestillingene som får sannheten vridd i sårene så det svir. Og lenger nede i kjelleren har Sardu en haug av nakne kvinner innesperret som har sittet fanget såpass lenge at de har tørnet helt og glemt verdenen utenfor og blitt til ville, kannibalske beist man helst ikke vil komme i nærheten av. Samtidig som unge kvinner i New York forsvinner, deriblant ballerinaen Natasha D’Natalie (Viju Krem) setter den korrupte politimannen John Tucci opp jakten som etterhvert leder til Sardu’s teater.
Joel M. Reed står for både manus og regi av denne mugne sleaze-suppa. Det hele er laget uten noen som helst kompromisser med nakne, ville, hårete kvinner i alle ender, usmakelige torturmetoder med den gale og ultrasadistiske herren i fronten kalt Master Sardu, som nevnt spilt av Seamus O’Brien, den eneste som gjør en minneverdig rolleprestasjon blant amatørene. Verken skuespill, effekter eller regi er noe å skryte av, men den syke og morbide underholdingsverdien med den konstante råtne stemningen fra start til slutt og ikke minst det geniale plottet trekker opp som gjør «Bloodsucking Freaks» seerverdig sammen med en blaut pizza og en sixpack mens mans smiler øre til øre av sadistisk fornøyelse og tar en ond latter i kor med Sardu: MOHAHAHAHAH!!! Ved ham i sin side har Sardu sin trofaste negerdverg Ralphus som er like sjuk i huet som sjefen selv som gjerne steiker øyeepler til middag. Med andre ord: det er ikke en eneste person i staben på dette teateret med sunn fornuft i toppetasjen.
Filmen har flust med obskure scener. Den man vil huske mest er utvilsomt den eviglange torturscenen med en av kvinnene som nekter å adlyde Sardu. En sadistisk lege fra helvete binder henne fast til en stol mens hun er helt naken (selvfølgelig), røsker ut alle tennene hennes med en tang, og deretter borrer hull i skallen hennes for å suge ut hjernen hennes med sugerør (!) Deretter blir legen kastet inn i buret sammen de kannibalske kvinnene hvor de river ut innvollene hans i øst og vest og nærmest bader seg med det. Jeg må også nevne at vår venn Sardu liker å bruke rumpa til offerkvinnene som dartbrett, og alle som treffer midt i rumpesprekka får blink. Og man må også regne med å stille seg kliss naken på alle fire slik at Sardu får et brukelig middagsbord. Jøjje. Som du sikkert har skjønt er denne filmen langt mer mørkere, skitnere og spissere i kantene enn de tullefilmene som Troma ellers lager. Og ikke minst sykere. Her tas det null hensyn til publikum og jeg ser for meg hvor grønne folk ble i trynet som vandret inn i kinosalen og ikke ante hva de egentlig gikk til. Men det hele er også gjort med en stor dose kølsvart morbid humor som sier at man ikke skal ta denne filmen et sekund seriøs. Men dette fungerte ikke for alle.
Filmen skapte stort rabalder da den kom ut på kinoene da folkene i Troma klarte å lure inn den uklipte versjonen på lerrettet med illegal bruk av Rating-logoen. Feministgruppa Women Against Pornography skapte opprør mot filmen og så det hele med en stor dose forrakt som en kvinnehatende film, og flere av skuespillerne døde under mystiske omstendigheter etter innspillingen. Filmens frontfigur Seamus O’Brien ble stukket ihjel i sitt hjem av en innbruttstyv året etter innspillingen mens Viju Krem ble skutt i fillebiter under en jaktulykke i Minnesota. Men til tross for denne brutale ettervirkningen ryktes det at Joel M. Reed har planer om å gjøre comeback med en oppfølger. Can hardly wait.
«Bloodsucking Freaks» er selvfølgelig langt ifra noe mesterverk. Dette er lavbudsjettfilm med stor L som lurvete exploitationfilmer flest hvor fokusen ligger på umenneskelige torturscener som vil gi deg en surere smak i kjeften enn din største fyllekule, med mindre du er like syk i hodet som undertegnede som setter pris på en sleazy og saftig exploitation-flick i ny og ne. Men filmen er underholdende og såpass hemningsløs nok for sitt publikum med et artig plott som gjør at denne er verdt å sjekke ut. Men kanskje ikke den rette film å se på første date, for å si det sånn..
Karakter: 6/10
Jeg klarer ikke å komme. Det er som å ha sex med et lik!
