Først litt historie som kanskje er blitt nevnt en million ganger allerede, men for å ta det kort: “Grindhouse”, som er en totalt ukjent ting for Ola Nordmann, var kinoer i USA som på 60 og 70-tallet viste filmer som ikke var ment for det mainstreame publikum, men for de som ville se en film med litt mer kjøtt på beina. Disse filmene hadde sin egen sjanger som ble kalt “exploitation”. Det var filmer med en skitten, sleazy og billig innpakning som brukte hovedsakelig elementer som sex, nakne damer, innvoller, lemlestelser, narkotika, monstre, kannibalisme og annet ekstremvold som voldtekt og hevn med et misantropisk feel over seg hvor tabugrensene knapt eksisterte.
Nå som dette med Grindhouse-kinoer kun er et minne da de forsvant helt fra USA´s overflate på midten av 90-tallet, bestemte Robert Rodriguez og Quentin Tarantino seg for å hylle denne epoken ved å lage hver sin film i samme stil som Grindhouse-filmene. Filmene skulle vises i “double feature” etter hverandre med falske Grindhouse-trailere som ble vist mellom filmene for å gi publikum en dobbel dose, mens filmene ble vist hver for seg på kinoene i Norge. Quentin Tarantino lagde sin «Death Proof», som er den dialogdrevne filmen, mens «Planet Terror» av Robert Rodriguez er den actionfylte filmen. Selv ble jeg straks skeptisk da jeg hørte at Tarantino var innblandet i dette prosjektet (jeg er overhodet ingen fan av filmene hans), men så lenge Robert Rodriguez´navn nevnes, som har gitt oss den underholdende voldsperlen etter den andre, vet man at dette er en real fyllekule som leverer varene.
Planet Terror åpner med et danseshow i en liten bule i et tettsted i Texas med go-go-danseren Cherry Darling (Rose McGowan). Men hun er drittlei jobben, viser sjefen fingeren, får sin “bye bye slip” og vil starte et nytt liv som stand-up-komiker. Samtidig, ikke så langt unna, slipper militæret ut en giftig nervegass som forandrer mennesker til hissige og kjøttetende zombier, og en epidemi er igang med å spre seg. Den samme gode oppskriften hvor det ikke er vanskelig å se referansene. Etter en liten gåtur i Texas´ blekkmørke gater støtter Cherry tilfeldigvis på ekskjæresten sin El Wray (Freddy Rodriguez) på den nedslitte restauranten “Bone Shack” og får deretter skyss. Kjøreturen ender opp med en stygg bilulykke hvor Cherry blir angrepet av flere zombier og får det ene benet sitt revet av. Hun fraktes deretter til et sykehus hvor epidemien herjer på det verste, og det neste blir en kamp om å overleve fra å bli partert og spist.
Denne filmen har stort sett alt en kan ønske seg. Selve historien har, som du har skjønt, ikke noe spesielt nytt over seg, men utførelsen er uansett fordømt lekker og moro. Dette er non-stop underholdning fra start til slutt med heftig blodsprut i øst og vest, folk som blir revet i filler, mutasjoner, avskåret testikler, innvoller, spiddet øye, pupper, hoder som sprenges, og ei dødsexy dame med gunnerbein som bare er prikken over i´en i denne nydelige zombiefesten. Her er det nok å bli mett av.
For å kunne gi filmen den rette og skitne 70-tallstemningen er filmen full av hakk, riper og skurrende lydspor, og resultatet er rett og slett dritstilig. Det skal mye til for å ikke sitte med følelsen av å se på en reinspikka exploitation-film med filmruller som man skulle tro er blitt behandlet som sandpapir. Det hele er gjort med en svart dose humor over seg, og scenen hvor ting går så hett / galt for seg at filmrullen tar fyr, som alene er blitt en klassiker, er bare å skåle høyt for. Skuespillet er heller ikke noe å syte over, og alle passer perfekt i rollene hvor vi blant annet finner Bruce Willis, Tom Savini, Josh Brolin og Freddy Rodriguez. Men den som bærer hele denne zombiemassakren på sine skuldre, er Rose McGowan med sitt mannevonde maskingunner som benprotese, og gir oss lekre actionscener som om hun skulle være en kvinnelig versjon av Rambo. Det spares heller ikke på referansene og midt oppi det hele blodsølspetakkelet får vi servert en saftig hyllest til den berømte helikopterscenen fra «Dawn of the Dead». Herlig!
Det er ikke mye negativt å si om her, men det eneste som trekker ned er bruken av CGI. Det aller meste er laget på den gammeldagse måten, men selv om CGI´en er lite synlig, ødelegger det litt av helhetinntrykket. Men ellers er dette bare pirk for denne filmen er kul som bare faen og så stilig gjennomført at hver eneste scene er en fest å se på. Filmen har rukket å bli en kultklassiker på rekordfart og det som fortjent. Absolutt ikke en film for alle, men til dere som har en forkjærlighet for zombier, blodsprut og 70-tallet er dette en saftig godterpakke som er verdt hver krone. Bon appetitt.
| Karakter: |  |
Vi befinner oss i Romania på 1800-tallet. Rayne (Kristanna Loken) er en halvt vampyr og halvt menneske som har satt kurs mot slottet til sjefsvampyren Kagan (Ben Kingsley) for å hevne seg etter da han beit huet av moren hennes. Med på reisen får hun med seg vampyrjegerne Sebastian (Matthev Davis), Vladimir (Michael Madsen) og Katarin (Michelle Rodriguez).
