You brought them into this world. Now … They will take you out.

Barn som oppfører seg som onde og morderiske djevler har blitt en større trend den siste tiden i kjølevannet av «The Bad Seed» fra 1963 som startet det hele. Unger som viser seg å være tvers igjennom onde helt fra fødselen av med utspekulerte metoder for å ta livet av sine nærmeste helt sånn uten videre. Og barna i «The Children» er selvsagt onde, men spesielt oppfinnsomme og utspekulerte er de ikke, og handlingen dessverre likeså.

Det er jul og to søstre feirer høytiden i en stor villa ved skogen sammen med familien og ungene sine. Alt er så langt fryd og gammen, men det tar ikke lange tiden før ungene begynner å oppføre seg svært merkelig. Foreldrene tror det er influensaen som har tatt dem da de begynner å skrike endeløst en dag ved middagsbordet og oppføre seg langt verre. Men så går det fryktelig galt da den ene familiefaren får en brutal og blodig død da han skal more seg med kjelken sammen med ungene som ender opp med en krasj og spiddet hode. Deretter kommer man til spørsmålet om det var et stygt uhell, eller om det var barna som stod bak dødsfallet.

Denne britiske grøsseren starter greit med at vi blir introdusert for karakterene som vi har sett før. Men det dabber drastisk av  da det første drapet finner sted og vi sitter igjen med en svært rotete og lite troverdig handling som aldri blir en smule skummel med en helt fraværende spenningskurve og  intensitet . Jeg skal ikke avsløre noe, men dette er noe av det mest idiotiske og fjompete pølsevevet  jeg har sett.

Regien er ikke det verste. Sterke og kontrastfylte farger utmerker blodsølet i snøen og det kalde skogslandskapet men stemningen mangler når det gjelder. Skuespillerne gjør også en brukbar jobb med sitt, og ungene, som ikke kan være mer enn fem/seks år, skal ha kudos for innsatsen sin hvis de var såpass unge at de ikke ante hva slags roller de egentlig spilte. Men dessverre mangler resten av rollefigurene utviklingen som skal til for å bry seg og man sitter deretter med en helt likegyldig innstilling hele fjøla igjennom og håper filmen skal bli ferdig snart.

Ellers er det fint lite å si om «The Children». Det er ganske-rett-frem fortalt uten noe som helst nytt under solen som  ikke gidder å ty til det lille ekstra for at denne skal skille seg ut i mengden og bli husket en stund. Slutten skjønte jeg absolutt ingen ting av, men hvis det var en twist man fikk der så er det den mest uklare og rotete twisten jeg har vært vitne til så langt. Resultatet er rett og slett svært forglemmelige og uspennende saker som havner rett i fort sett/fort glemt-hylla. Skipp denne og se heller «Orphan» som har det meste denne mangler..

Karakter: 4/10

(Denne anmeldelsen er opprinnelig publisert på skrekkmania.com)

Slayer: Dead Skin Mask

Nick Cave & The Bad Seeds: Tupelo

Rob Zombie:  Dragula (Burn through the witches)

Klart for årets første puppedame. Dette er som vanlig bare en forminsket utgave for å få deg til å klikke innom http://ero-mania.net for å se den i sin fargelagte helhet. Så bare få frem ronkehånda di og sett i gang.

Den stakkars unge og vakre Alex (Monica Bellucci) blir brutalt voldtatt en natt i en trang tunnel etter en fest  av en klin gal sadist. Dette setter straks kjæresten hans, Marcus (Vincent Cassel), rett på sporet av gjerningsmannen for å få sin hevn.

«Irréversible» er en film jeg har vært nysgjerrig på å se i en del år nå, men skuffelsen var enorm. Denne er omtalt som en meget kontroversiell, brutal, provoserende, og kvalm sak som setter sitt publikum på prøve hva magen tåler og deres lengde på smerteterskel, men denne franske rape-revenge-filmen feiler grovt på de fleste plan, med mindre man er helt nybegynner i sjangeren og ikke har sett mye. En av grunnene til at denne faller helt mageplask er at Gaspar Noé er en talentløs regissør som skyggelegger det hele med en fullstendig rotete og rent irriterende kameraføring som likner på noe man ser fra en karusell for å dekke alle svakheter i inkompetansen sin – og  ikke minst at filmen faktisk er en stygg rip-off og direkte plagiat av Christopher Nolan’s «Memento» som kom to år tidligere, noe som gjør meg milevis langt mer provosert og forbanna enn volden som vi får servert her. I likhet med «Memento» er handlingen fortalt bakvendt med at filmen starter hvor den slutter og slutter hvor den starter, og hvis ikke det var ille nok, har filmen klin lik “twist” som i «Memento».

«Irréversible» blir skrytt opp i skyene og omtalt som en av de mest voldelige filmene noensinne. Eh…QUE? Bortsett fra den omdiskuterte voldtektscenen som varer i hele ti minutter, som er guffen og ille nok å se på, er det ikke mye vold her i det hele tatt, og jeg skjønner ikke hva folk helt sikter til her når det kommer til denne grusomme volden alle snakker om, bortsett fra det lille vi får se i starten på homoklubben og den nevnte voldtektscenen. Skuespiller Monica Bellucci spiller den stakkars offerrollen sin med stor troverdighet så det holder, men det redder langt ifra filmen i sin helhet med det den prøver å banke inni trynet til publikum. Jeg setter alltid pris på en god og grimm rape-revenge-film, og franskmennene er jo kjente for å ikke spare på kruttet når det gjelder ekstremiteter på film, men dette er nemlig noe av det mest tammeste og uengasjerende pisset jeg har vært vitne til hvor nerven klippes vekk like fort som navlestrengen til en nyfødt baby. Dette er rett og slett gørr kjedelig og mangler alt som heter stil og spenningskurve. Om denne vinglete kameraføringen, som er til å bli båtsyk av, er et forsøk på å være “artistic” er det like mye kunst for meg å se noen som har klint avføringen sin utover lerettet og kalt det for kunst. Jeg klarer heller ikke å sympatisere med denne Marcus når han springer full og dopa på kokain rundt som en psykopat i nattmørket og truer med å drepe gud og hvermann han treffer på gata hvis de ikke gir han et spor hvor denne voldtektsmannen befinner seg. Nei, nei, nei, gå hjem og legg deg, din tulling.

Ikke la hypen av denne filmen la deg lure, for dette er kort oppsumert tvers igjennom dritt og bortkastet tid. Men joda, jeg skjønner det store poenget her: vold er ikke en kul greie og alle publikum som sitter og sikler og storkoser seg under  voldtektscener burde heller vurdere sitt eget liv og servere seg en kule mellom øynene. Men dette budskapet har kommet så mye bedre frem i andre filmruller, deriblant «Cannibal Holocaust», «American History X», «Thriller – en grym film», «Lilja 4-Ever» og den nyere «Martyrs», for å nevne noen. Deretter ender denne tamme plagiatmøkka  for meg rett i glemmeboken. À deux balles!

Karakter: 2/10

(Denne anmeldelsen er opprinnelig publisert på skrekkmania.com)

Deilige Amazon har i fleng. Lekker papirkvalitet på de også i alle slags størrelser.

Don’t call me dumb! I may not be the smartest person in the world, but I’m not stupid. I just act that way sometimes to get people to like me, thats all …

Året er 1996 og stedet er Texas. Det er kveld og en gjeng sutrete tenåringer er på vei hjem fra skoleball, eller “Prom Night” som det kalles. De kjører inn i skauen hvor de kolliderer med en annen bil. Personen i den andre bilen besvimer og ungdommene drar til fots for å finne hjelp. De kommer straks til et hus hvor den kannibalske familien til Leatherface befinner seg, og en ny Texas-massakre er like om hjørnet.

Den fjerde og siste filmen i den ganske så rotete og usammenhengende serien om Leatherface og co.  før det gikk over til remake og prequel er denne gang skrevet og regissert av Kim Henkel, som også bidro med manusskrivingen til den første filmen fra 1974. Dessverre verken skriver eller regisserer han med noe som helst suksess, for dette er et skranglete, tilbakestående og kaotisk makkverk av dimensjoner hvor bunnpunktet definitivt er nådd for denne stakkars filmserien.

Selv om dette er den fjerde Texas-filmen ville Kim Henkel at dette skulle være den opprinnelige oppfølgeren til originalen hvor handlingen skulle skje rett etter hendelsene i den første filmen. Merkelig med tanke på at handlingen utspiller seg i 1996. Men akkurat det er ikke stort å bry seg  om da plotthullene, feilene og inkompetansen til denne kaotiske produksjonen står i kø. Filmen virker også mer som en nyinnspilling siden handlingsforløpet er klin likt med det vi så i originalen, bare vanvittig dårlig utført.

Hva ideen til denne filmen var, kan man spørre seg om, for det er null nytt å hente her. Og filmen er rett og slett møkk kjedelig med talentløst og uinspirerende regi,  manus som virker å være notert på håndflaten underveis med fullstendig pappfiguraktige og anonyme karakterer med så latterlig dårlige replikker at jeg bare må sitere:

- There’s no place to turn around… there’s never any place to turn around! This sucks! Assholes don’t know how to make roads…
-Look, guys need sex. It’s bad for you if you get all worked up and then not get it, you can get “prostrate” cancer. Is that what you want?
- Welcome… to myyyyy world!

Skuespillet er elendig og de fleste mangler både innlevelse og troverdighet, men man kan jo også skylde på det uinspirerte og slappe manuset som stinker bajs hele fjøla igjennom og en regissør som overhodet ikke aner hva han driver med. En ung Renée Zellweger som screamqueen og Matthew McConaughey som den gale “hitchhiker” har ingenting å komme med i rollene sine og at disse to etterhvert ble stjerner i Hollywood er utenfor min fattegrense. I rollen som Leatherface finner vi Robert Jacks som setter den siste spikeren i kisten for denne stakkars karakteren. Sminken hans ser heller ikke en smule troverdig ut og scenene hvor han kler seg ut som en tøysete transvestitt gjør ikke annet enn å vise forakt for sitt publikum. Seriøst. Om Henkel prøver å være morsom her får bli et ubesvart spørsmål, men det er kun totalt mislykket og ender kun opp som en flau og dårlig parodi på seg selv rett i kloakken. Om ikke dette var nok får vi også den sjokkerende avsløringen om at det var familien til Leaterface som drepte John F. Kennedy, som setter logikken enda mer på plass. Musikken er også helt feil og stemningsdrepende fra start til slutt, og det hjelper fint lite at Henkel prøver å kopiere kjente elementer fra originalen som overhodet ikke fungerer her. Ikke rart dette ble hans første og siste film når man ser det grusomme resultatet med egne øyne som man nesten vil vaske med såpe etterpå. Filmen lå også en periode på IMDb’s bottom 100-liste, som burde si sitt. Vel fortjent, også.

Det er ikke en eneste positiv ting å si om denne filmen. Det er en voldtatt møkkafilm i alle ledd fra start til slutt som heller ikke blir så dårlig at det blir bra, og ikke annet enn en sørgelig slutt på den ganske haltende Texas-serien. Man kan like gjerne hoppe over denne sure gjørma og heller se nyinnspillingen fra 2003 som blir et mesterverk i forskjell.

Karakter: 1/10

(Denne anmeldelsen er opprinnelig publisert på skrekkmania.com)